Kan du ikke bare..?

Nei, det skal jeg fortelle deg, at er ikke bare å..!

Når man har det ekstra vanskelig en dag, en uke, en lengre periode, så trenger man ofte noen å snakke med. Man trenger råd. Og man trenger støtte. Sånn er det nok med oss alle. Mennesker er skapt for å finne løsninger sammen, tenker jeg. Ingen mennesker er skapt for å leve alene. Vi er sosiale vesner, og lener oss ofte mot andre, både på gode og dårlige dager.

Veldig ofte i psykiatrien får jeg høre setningen “kan du ikke bare..” En veldig uheldig setning som kan være veldig sårende, og kan gi en vond følelse av avmakt og verdiløshet. I denne setningen ligger både “skjerp deg” og “nå overdriver du”, og frustrasjonen blomstrer fordi det kan høres ut som at alt er veldig enkelt å fikse, og man kan føle seg alene. Er man syk og kjenner på smerten, er det lett for at setningen “kan du ikke bare” drar en lenger ned.

Men hva skal man si da? Snakk med oss. Lytt til oss. Gi oss en klem. Ting fikses ikke over natta, så tilby heller en god samtale, gåtur, kjøretur. Det er ikke bare å smile, for det stikker så mye dypere enn det.

(Bildet er hentet fra Google)

En lang pause

Det ble en lang pause, og det på grunn av mangelen på kreativitet og generell skrivelyst. Mulig den er i retur, mulig ikke. Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at mye har skjedd og ikke skjedd, årene er ute, sjøen ruller og ting er i gang, jeg både jager og jages, men til slutt vinner alle på sitt vis. Og jeg, jeg vinner også på mitt vis.

Jeg har nådd 1 år uten selvskading og 1 år uten selvmords-forsøk. Og foruten ett døgn i sommer, har jeg også nådd 1 år uten innleggelse. Jeg står her – hver dag. Jeg jobber hardt – hver dag. Jeg tar medisiner – hver dag. Belønningen for det harde arbeidet er endelig i sikte. Jeg har fått tilbud om utredning og behandling, og det ved et DPS jeg selv ønsket. Jeg har ikke bare fått tilbud om det – jeg har “fått rett til nødvendig helsehjelp i form av utredning”. Hvorfor? Fordi jeg har en “uavklart tilstand” – og om en knapp måned skal noen kjente – eller ukjente – starte å avklare denne tilstanden.

Så, hvordan er denne tilstanden nå? Med en lang tid som ganske stabil, kan man vel kalle den “i sjakk”. På utsiden, vil det si. Ingen alvorlige desillusjoner ute av kontroll. Ingen utageringer. Ingen AMK. Ingen tvang. Ingen innleggelser. Faste rutiner på medisiner er grunnen til det. Men på innsiden, da? Mye kaos. Stemmer av og på. Hallusinasjoner i alle former – av og på – usikker. Ingen tankekjør, mer tankekaos. Hvilken dag er det? Hvilken dato? Vi er i totusenog – 14? – 17? Tvangstanker – tvangshandlinger – regler. Konsentrasjon som en sprettball og hukommelse som en stein. På med maska, ingen vil se deg redd.

Men jeg har troa. Troa på en verden i forandring. Troa på det gode i menneskene. Troa på Gud’s kjærlighet. Troa på at alt har en eller annen mening. Healing funker ikke alltid, men energien er med på å gi balanse og en sinnsro – hvis man har troa.

Har du troa?

Borderline-fellen

For litt over 1 måned siden startet jeg på en medisin som heter Metformin. Metformin er egentlig en medisin mot Diabetes, men har også vist seg å være en god medisin mot PCOS – noe jeg da altså har. Første gangen jeg fikk påvist det var da jeg gikk i 8. klasse, og visstnok har jeg arvet det, for mamma slet med det samme. Hun ble operert for å bli kvitt plagene (hun ble dog feiloperert og havnet i overgangsalderen i en alder av 32). PCOS står for Polycystisk Ovarie Syndrom, og er egentlig en ganske vanlig tilstand hos kvinner, ettersom det jeg har lest.

Dette handler ikke om psykisk helse, tenker du sikkert. Men jo, hvis du leser videre…

Det som er med PCOS er at det skaper hormonforstyrrelser i kroppen, noe som gir plager som blandt annet overvekt (mye pga insulinresistens som mange får), acne, uønsket hårvekst, barnløshet og det jeg vil skrive litt om – humørsvingninger.

Jeg har, så lenge jeg kan huske, slitt med humøret mitt. Men da jeg fikk påvist PCO i 8. klasse, var det ingen som sa at det kunne være grunn til humørsvingningene mine. Og ikke ble jeg fulgt opp videre. Muligens fordi man skal være forsiktig med å diagnostisere jenter under 16 år på grunn av puberteten.

I 2009 ble jeg diagnostisert med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, Borderline type, under mitt første opphold på en psykiatrisk avdeling. Jeg fikk også diagnosen PTSD, og ADHD-diagnosen jeg hadde da, ble tatt vekk. Men det er en annen historie. Jeg har hele tida vært motstander av Borderline-diagnosen min, da jeg har følt, og føler den ikke passer meg. Først nå, de siste månedene viser det seg at jeg har rett. Hvertfall i følge meg, min man og noen av personalet i boligen jeg bor i.

Kriteriene på en Borderline-diagnose er lette å fylle for mange som sliter psykisk, uten at de faktisk har denne lidelsen. I tillegg, slik jeg husker, spør de om symptomene har vært tilstede før og etter fylte 15 år. Man kan ha humørsvingninger eller raserianfall, man kan ha en selvdestruktiv adferd, man kan ha dårlig selvbilde, separasjonsangst og veksle i meninger, man kan høre stemmer eller ha vrangforestillinger. Man kan ha turbulente forhold eller lite venner. Men det er ikke alltid at Borderline er svaret på disse symptomene. Det kan være mye annet også, eller en blanding. Noen av disse tingene sees også ved affektive lidelser, psykoselidelser og asperger. 

Et av kriteriene ved Borderline, og så jeg har skjønt er en ganske grunnleggende “greie” med diagnosen, er at disse følelsene og adferden er veldig ekstreme. For eksempel er humørsvingningene ekstreme i både styrke og svingninger. Separasjonsangsten er så ekstrem at pasienten går til ekstreme lengder for ikke å bli forlatt når det er en type separasjon på gang, eller hvis pasienten frykter det. Og samtidig er det denne svart/hvitt-tankegangen. Enten-eller. Meninger og tanker heller fra det ene ytterpunktet til det andre, hvor ingenting er midt imellom.

Jeg har fått høre, og lese, om disse tingene i 9 år nå. Jeg kjenner meg igjen i noe, annet ikke i det hele tatt. Mine symptomer er langt ifra ekstreme. Min tidligere destruktive adferd var myntet på at stemmer fortalte meg at jeg skulle gjøre det. Humørsvingningene er på vei vekk takket være hormon-medisiner. Jeg har ingen kontakt med familie eller tidligere venner, men det er ikke bare mitt valg. Jeg tenker ikke svart/hvitt, og jeg gjør definitivt ikke ekstreme tiltak for ikke å bli forlatt. Eksempelvis har det sluttet mange flotte folk her jeg bor på de åra jeg har hatt her, og jeg blir vemodig, men gjør ikke noe for å forhindre det.

Jeg ser frem mot en ny utredning, som jeg har ønsket i flere år, for å få en klarhet i dette med diagnoser og muligens en behandlingsform som er mer riktig for meg.

Jeg syns Borderline-diagnosen settes altfor lett før symptomene bak er utredet skikkelig. Og med tanke på hvor dårlig Borderline-pasienter blir behandlet i psykiatrien, som er synd og skam i seg selv, er det ekstra vondt for dem som har fått den på feil grunnlag. Og jeg håper at denne diagnosen endres, forstås bedre eller fjernes, for det gjør gjør bare vondt verre slik den fungerer nå.

Takk for at du leste.

Svovel-natt

Det skjedde noe rart i natt. Noe jeg ikke glemmer med det første. Jeg gikk inn i et rom. Mørket breide seg ut, og en lukt satte seg i nesa. Svovel. Jeg kjente på veggen med hånda, fumlet etter lysbryteren. Fant den, men den virket ikke. Så hørte jeg en lav latter. En mørk humring. Og etter noen minutter i det mørke rommet, kunne jeg se bedre der inne. Det satt en skikkelse i et hjørne. Et menneske? Ja, av utseende. Men på innsiden var det det ondeste vesnet som hersket. Jeg ble redd, men klarte ikke å røre meg. Så jeg spurte. “Hvem er du? Hva vil du?” Svaret var skremmende. “Jeg er Beelsebul, mørkets hersker!” sa han med mørk stemme. “Jeg er kommet for å straffe de syndige.” Han humret litt igjen, og jeg tenkte at, ja, denne dagen har jeg vel ventet på. Den dagen djevelen selv kommer for å hente meg.

Så skrudde lyset seg på. Lyset fra kjøkkenet jaget mørket vekk, og jeg lå på sofa’n med teppet over meg. Klokka var 05.20. Jeg kikket i taket, og så bort på tv’n. Pustet lettet ut over at det hele bare var en drøm. Et mareritt. Eller var det det?

Borti en krok i stua satt han, atter igjen. Humret. Armene i kors. Røkte pipe. Lukta av svovel satt igjen i nesa. “Du drømmer ikke, frøken” humret han. “Du får et valg. Gå med meg, eller la andre lide.” Jeg kjente at halsen snevret seg, som om to hender klemte til. “Jeg skal ramme de uskyldige, jeg skal lage kaos, jordskjelv og oversvømmelser! Eller, du kan gå med meg..” sa han strengt, men lot meg ikke si noe selv. Så forvant han, med et bredt smil om munnen. Men ikke lukta. Lukta av svovel sitter igjen for å minne meg på trusselen. Og jeg tenker, skal jeg være skyld i de såkalte “naturkatastrofene”? Skal jeg være skyld i andre menneskers lidelser og død? Hvordan løser jeg dette?

Jeg skal blogge – men om hva..?

Hei dere! Mitt navn er Camilla Jolene. Jeg har akkurat rundet 30 år, vært lykkelig gift siden 2012, og jeg er tidligere blogger – blandt annet med bloggen “Mellom virkelighet og drøm” – som ble lagt ned da jeg valgte å slutte med blogging (av forskjellige grunner). Jeg blogget mellom 2007 og 2013, og jeg må innrømme at jeg har savnet det fra tid til annen. Jeg blogget om mine psykiske lidelser og utfordringer rundt dem. Siden da har ting endret seg, både på godt og vondt.

Jeg skal nå blogge igjen – hvertfall prøve – men hva kommer jeg til å blogge om?

Jeg er for åpenhet og antistigma innen psykisk helse, og jeg vil være med på å sette lys på hva som ligger bak masken, bak lukkede dører, bak diagnosene, og bak stigmaet om det å være psykisk syk. Jeg vil sette fingeren på mine erfaringer om triggere, selvmord, feilbehandling, tvang, forskjellige diagnoser jeg har og har hatt, og det å være pårørende. Jeg skal såklart også skrive om mestring, samhold, avledning, kreativitet og hverdagens gleder.

Jeg har vært i psykiatrien halve livet mitt, har slitt fra veldig ung alder, og har mengder av erfaring med psykiatrien på godt og vondt. Jeg har tidligere blandt annet slitt med PTSD, tilbakevendende depresjoner, akutte psykoser, rusmisbruk, alkoholmisbruk, selvskading, selvmordsforsøk, bulimi og forskjellige typer angst. Jeg har også hatt diagnoser som ADHD og Borderline personlighetsforstyrrelse, men som har vært feilsatt. Sistnevnte, samt PTSD, står enda i papirene mine, noe jeg er helt uenig i, men det er noe jeg skal skrive om senere.

Jeg håper at jeg med denne bloggen kan være til hjelp og støtte, for andre som sliter, for pårørende, for de som arbeider med psykisk syke, eller generelt “mannen i gata”. Jeg vil også blogge for min egen del, for å sortere tanker og erfaringer.

Jeg vil også, stolt, fortelle at jeg snart gir ut en debutbok, en diktsamling, skrevet rundt erfaringer fra det å slite psykisk. Boka og flere dikt finner dere på “Tankenett” på Instagram. Min vanlige Instagram-profil finner dere i sidemenyen.

Jeg håper bloggen min vil falle i smak, og jeg tar gjerne imot ris, ros og forslag til temaer.

Vi blogges!

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no